The Gathering Technical blog

Fiber, kabler, optikk og slik

06 Mar 2019, by from Tech:Net

Så hva er egentlig greia med fiber? Og hvordan funker det når vi drar tre nettverks-kabler fra en bordsvitsj (eller kantsvitsj) til distro-svitsjene som står i midtgangen? Jeg tenkte jeg kunne skrive litt om det! Selv om jeg eeeeegentlig ikke er den beste kandidaten, da jeg strengt tatt ikke jobber med dette til daglig og for det meste er eksponert til det på TG.

En liten rask påminnelse: Når jeg skriver om sånne nettverkskabler du plugger i PC’en så skriver stort sett TP-kabler – det står for “twisted pair”. Hver “leder” kommer i par – og de er tvunnet, skjær opp en gammel en og du vil se det med en gang.

Aggregater

Men uansett, la meg begynne med et aggregat!

Et aggregat, eller en port channel, eller en bundle, eller et bond, eller en av de mange andre navnene på samme ting er en måte å kombinere to eller flere fysiske kabler så de kan behandles som en på det logiske nivået. Dette gjøres vanligvis av to grunner: for å gjøre ting mer robust – når “naboen” din på TG drar ut kabelen som kobler hele svitsjen på internett nå så er det to til igjen – og for å øke båndbredden – 3Gbit/s i stedet for 1Gbit/s. Dette gjøres på et såpass lavt nivå i stacken at ting som ruting av IP-pakker ikke kommer inn i bildet.

Aggregater kan settes opp på vanlig TP-kabler, fiberkabler og egentlig det meste, litt avhengig av utstyret, så lenge begge sider er enige.

Det finnes grovt sett to måter å operere det på: Enten at alle medlemmer (kabler) i aggregatet er aktive samtidig, eller at en er aktiv og en annen er passiv, men tas i bruk ved feil.

Hvordan trafikken balanseres over flere kabler når alle medlemmer(kabler) er aktive varierer fra implementasjon til implementasjon. I dag finnes også standarden 802.3ad (og 802.3ax), som gjør ting lettere. Dette kan man sette opp manuelt – da er det åpenbart kritisk viktig at du setter det opp likt på begge sider. Et mye bedre alternativ er å bruke LACP – Link Aggregation Control Protocol. Med LACP må du fortsatt sette opp alt på begge sider, men failover skjer av seg selv og du er sikker på at begge sider ser ting likt.

Et eksempel på hva som skjer uten LACP hadde vi på… enten var det TG15 eller TG17. Vi satt i NOC’en og fikk et oppkall på radio fra et annet crew som trengte bistand… fordi de nådde bare halve internett! Bokstavelig talt. De nådde annenhver IP. Etter mye latter og undring sendte vi en for å se på det, og kunne bekrefte de heller utrolige symptomene. Dette skyldtes at de brukte en (eldre) svitsj som hadde gammel konfig på seg med statisk lastbalansering av et link aggregat. Med LACP ville ikke dette skjedd.

Men uansett, link aggregater og LACP er helt sentralt for både TG og internett som sådan. Vi bruker det på så og si alle linker vi har, inkludert mot internett – vi har 5 par med 10Gbit/s fiber mot Telenor, i ett aggregat.

Fiber

Så fiber da? Hva ER egentlig greia?

Vel, la oss begynne med TP. Hva er greia der?

TP er lagd for LAN. TP har en maks-lengde på 100 meter (stort sett kan du komme unna med mer enn 100 meter, men speccen sier nå maks 100 meter), og skal du ha raskere hastigheter må du ha ny kabel.

Nå ligger det litt i kortene, men fiber har helt annerledes egenskaper. For det første har fiber maks-lengder på et sted mellom 300 meter og 50 000 meter, avhengig av teknologi i bruk. Og vel så viktig: Fiber som ble lagt for evigheter siden kan fortsatt “oppgraderes” ved at du bare bytter ut utstyret på endene. For et LAN er ikke dette viktig: Det å trekke en ny kabel fra midten av vikingskipet til bordene er ikke vanskelig. Men om du har en 10km lang fiberkabel i en grøft så er det veldig fint å vite at du kan oppgradere hastighetene uten å bytte kabelen.

Fiberkabler brukes også på forskjellige måter, men den simpleste måten er å jobbe med dedikerte fiber-par. Så mellom to nettverkselementer kobles det to fiberkabler i et par: En for å sende data og en for å motta. Man snakker derfor ofte om “par” som om man mener kabel. Ikke helt ulik at en TP-kabel består av flere kobbertråder.

Men vi må snakke litt mer om dette med 300 meter versus 50km. Det er hovedsaklig to typer fiber man snakker om: multimode og singlemode. Dette kommer fra tykkelsen på “kjernene” i fiberen om jeg ikke tar helt feil, men det er i praksis ikke noe du tenker på. Den korte versjonen er uansett at du vil ha single mode.

For ordens skyld: Singlemode er typisk gul, mens multimode gjerne er hva som helst annet enn gul.

Multimode funker innad i bygninger, inne i et datasenter, osv. Typisk avstandsbegrensinger er alt fra 100 til 500 meter. Selv i vikingskipet er det ikke stort. Hovedgrunnen til at du finner mye multimode? Det er bittelitt billigere…. I dag er ikke forskjellen veldig stor.

Men en grunn til at multimode skaper problemer er at for både TP og fiber er det helt vanlig at man skjøter kablene. Dette gjøres i stor stil, både på TG, f.eks. drar vi fiberkabler fra distroene på gulvet og opp til taket, der skjøter vi dem inn på en permanent bunt fiberkabler som går ned til NOC’en. Men det skjer også på internett som sådan: Når det legges fiberkabler legges det så og si aldri en fiberkabel. Man trekker en samlingskabel – alt fra 4 par til over hundre. La oss si at man begynner med 96 par. Så i neste punkt skal kanskje dette deles – det skal kobles til flere forskjellige kunder, hver et godt stykke unna. Så man trekker to nye 96-pars kabler i “hver sin retning” – man har lagd seg en Y.

Neste ledd igjen kan det kanskje deles 3 veier, da gir det kanskje mer mening å bruke 24 par? Eller inn til kunden trekker man kanskje 8 par, selv om kunden foreløpig bare har planer om å bruke to.

Resultatet er at det er masse kabler i grøfter med “ubrukte” par. Men det er ikke koblet på noe i hver ende. Dette fordi det er dyrt å grave, så man vil helst slippe å gjøre det på nytt fordi man sparte på fiber.

Det meste av dette er da singlemode. Og du kan ikke koble singlemode og multimode sammen – da må du ha “aktivt” utstyr i mellom.

Littegrann WDM?

På lengre strekk må man også snakke om WDM “wave division multiplexing” – der man sender flere signaler på samme kabel, med forskjellige “farger”. Fiber, som du sikkert vet, bruker lys i stedet for elektriske signaler. Lys overføres med en bølgelengde – som også er det samme som farge. Ved å multiplexe lys med forskjellige farger kan man sende forskjellige, ellers uavhengige, signaler på samme fysiske fiberkabel. Dette krever en del kostbart utstyr, men er slik internett sin ryggrad er bygd opp.

Som en liten sidenote: Når folk snakker om “sort fiber” så mener man et fibersignal uten WDM som går fra A til B. Det er for eksempel sort fiber mellom vikingskipet og Telenor-ruteren som TG får internett fra. Merk at det ikke trenger å være bare EN kabel. Mellom TG og Telenor f.eks. er det flere skjøtepunkter i bakken.

Men vi bruker ikke noe WDM for TG. Så la oss holde det utenfor. (Vent…. for sent!)

Vi bruker derimot singlemode. Vi har både permanent installert fiber som ligger der hele året, og en hel masse “patch” på alt fra 1 meter til 50 meter. Patchekabler er “løse” kabler som er ferdigterminert (har plugger) og kan beskrive alt fra kabelen du bruker mellom pc’en din og hjemmeruteren din, eller fiberkabler vi bruker mellom våre rutere. For å gjøre det lettere å koble ting har man “patchepaneler”, dette er paneler med masse kontakter (hun-siden) som lar deg koble patchekabler på mer permanent installerte kabler.

I ringen vår (se forrige post fra meg!) så har vi 6 par i en G12-kabel (12 fiber, 6 par). Dette har vi terminert “fint” i patchepaneler så det er lett å koble på annet utstyr. Dette betyr at for å faktisk bruke det må vi ha minimum 3 fiberkabler i bruk: 1 patchekabel fra nettverksutstyret til punktet i patchepanelet – deretter G12-kabelen som går mellom 2 patchepaneler – og enda en patchekabel og nettverksutstyr igjen. Opp til taket og mellom Tele og NOC er det en G48 som ligger – det er da 24 par.

Plugger?

Men hva med pluggene?

Det jeg har jobbet mest med på TG er LC og SC – to ganske like plugger, et triks for å huske forskjellen LC er liten og SC er stor. Inn i utstyret er det stort sett LC.

Dette er bare plugger – om man vet hva man gjør kan man kappe en fiberkabel og bytte om plugger.

For de litt større kablene bruker vi MPO – her herjer det litt forvirring, men MPO er egentlig selve pluggen/kontakten som gjør det enkelt å koble f.eks. en 6-pars kabel inn i en “kasett” som splitter det ut til 2*6 LC-plugger. For å være ærlig så husker jeg ikke helt hvor vi bruker SC (de litt større pluggene), men selve utstyret bruker LC. Og begge pluggene er ganske like og typisk blå.

Distro

Her ser du en typisk distro. Det grå er vanlig TP patchekabler, den lille boksen på toppen med 4 gule kabler i seg er en MPO-kassett, de fire gule kablene er to par med single-mode fiber som går ned i hver sin EX3300. Mellom EX3300’ene kan du se noen sorte DAC-kabler på høyre side i bildet.

Transceivere

Så har vi kommet til hjertet: optikk! Eller, nesten da.

Med TP er det bare RJ45 tut og kjør, men for å kunne støtte både multimode, singlemode, wdm, DAC-kabler (Dette har jeg ikke nevnt en gang! DAC-kabler er typisk kobber, lagd for korte avstander, typisk fra en server til nærmeste switch) med mer, så fant man for lenge siden ut at det er lurt at man lager et generelt grensesnitt som lar deg plugge inn “kabel-spesifikke” moduler. Dette begynte vel formelt med GBIC’er, men i dag snakker vi om varianter av SFP – small form-factor pluggable module.

Tanken er enkel: Du lager en svitsj med f.eks. 4 10Gbit/s-porter, men selve porten er helt ubrukelig alene. Du må kjøpe en “transciever”(transmitter/receiver) for å sette inn i porten. Skal du bruke “sort fiber” kjøper du bare to transcievere som jobber på samme bølgelengde og setter i hver ende. Skal du ha WDM må hver transciever ha hver sin unike farge (og du må ha noe WDM-utstyr også).

Med DAC-kabler har man på en måte juksa: Da har man to transcievere og en integrert kabel i mellom.

Optikk vi bruker kommer hovedsaklig i to-tre varianter: SFP – dette er 1Gbit/s, vi bruker i praksis ikke dette, men trenger det. SFP+ er 10Gbit/s, dette bruker vi plenty av. QSFP+ – quad SFP+ – 40Gbit/s – dette bruker vi noe av også, også har man vel også fått diverse ala QSFP28 som gir 100Gbit/s – men det bruker vi ikke på TG. GBIC er gamle greier som kom før SFP, men en del bruker begrepet fortsatt om ting som ikke egentlig er GBIC – don’t be that guy. Du får også tak i TP-moduler! Så du kan sette inn moduler som gir RJ45 – eller fiber.

En enkel transciever koster alt fra 100kr til 10 000,-, om du handler “fornuftig”. Om du tror på listepriser, derimot, så koster juniper sine 40G-transcievere 7k USD per stykk – noe intet fornuftig menneske betaler.

Optikk
(Her er original-optikk vi lånte fra Juniper til en listepris av 7k USD per stk…. nei, du betaler ikke 7k USD for dem om du faktisk kjøper dem selv)

Slike slotter er stort sett aldri foroverkompatible. Du kan ikke sette en SFP+ modul inn i en SFP-slot og tenke at “det går bra, jeg får vel bare 1Gbit/s i stedet for 10Gbit/s”. Det går ikke.

På en annen side kan du gjerne ta en QSFP og koble på en “fan-out” modul for å få 4 stk 10Gbit/s i stedet for 1 stk 40Gbit/s.

Og når vi er inne på det…. I tillegg til at hver port krever en modul er det også vanlig at dyrere nettverksutstyr lar deg bytte ut hele grupper med porter – på virkelig store rutere snakker man gjerne om “linjekort”. Du kan da kjøpe et linjekort med masse 10Gbit/s SFP+ for eksempel, eller et linjekort med 8 100Gbit/s porter. Her er det virkelig mulig å fremtidssikre seg: Det kommer gjerne nye linjekort lenge etter en avansert ruter er sluppet. Selv på “mindre” bokser, som de vi bruker som distro på TG, er det små moduler vi kan bytte eller kjøpe til.

Linjekort kommer også i flere forskjellige varianter, hovedsaklig delt i to kategorier: Linjekort som gir deg flere interface/porter, og linjekort som gir deg flere “Features”. Sistnevnte er i grunnen “CPU”en til en ruter. På TG har vi en Juniper MX480-kjerneruter som vi kjører to “routing engines” (RE’er – eller cpu’er), der den ene er backup for den andre. Disse routing engine-kortene er virkelig en fullverdig PC. Intel CPU’er og RAM og i grunnen det du kan forvente, men spesialisert hovedkort. Slike linjekort kan byttes “i fart”, så vi har ganske god sikring her.

Så egentlig er MX480’en “bare” et chassis med et bakpanel som lar linjekortene kommunisere lynraskt. Og 4 strømforsyninger (som vi kobler på 4 forskjellige sikringer).

MX480

Her har vi en MX480 med to RE’er og to linjekort med 10Gbit/s-porter til deltakeredistroer og 40GBit/s til resten av nettet.

About

TG - Technical Blog is the unofficial rambling place for The Gathering.

Collaborators

nlogic logo juniper logo nextron logo fortinet logo telenor logo nexthop logo